«Så jeg dro ut på en ekspedisjon
og begynte å studere Liv. Primitive
kulturer så ut som et godt sted å begynne.

Aldri før har noen moderne forsker
stått overfor så mange motstridende data
eller emner og så få resultater blant dem.»

– L. Ron Hubbard

Fotografi av L. Ron Hubbard

En oppsummering av Scientology for forskere
En avhandling om vanskelighetene ved
å forske innenfor humaniora
av L. Ron Hubbard

«En oppsummering av Scientology for forskere» ble skrevet i januar 1969, og gir en oversikt,
ikke bare over vanskelighetene ved vitenskapelig forskning når den anvendes på humaniora, men hvordan
L. Ron Hubbard overvant disse for å utvikle Scientology.

I skrivende stund (1969) har jeg i omkring trettiåtte år holdt på med grunnleggende forskning på livet og humaniora. Dette er grunnleggende eller ren forskning, og har samme opprinnelse som de tidlige filosofenes forsøk – å prøve å fastslå livets identitet som uavhengig av materie, og som assosiert med den materielle verdenen og former. Disse emnene er dekket av grunnleggende og utviklede vitenskaper. Forskjellen er at forskningen har blitt gjort ut fra synspunktet vitenskapelig metodologi, noe jeg er utdannet i.

Emnet var faktisk så ukjent og hadde et så utilstrekkelig nomenklatur at det ikke hadde et klart navn. Jeg sier at det var ukjent fordi det i en så markert grad har mislykkes med å holde tritt med naturvitenskapene og faktisk blir truet av dem. Vi ser for eksempel at en naturvitenskapsmanns protester er basert på krenkelser av liv, eller misbruket eller mishandlingen av liv gjennom uforsiktige fysiske anvendelser (Mens det ennå er tid av Barry Commoner).

For å beskytte noe må man vite hva det er. Rent vitenskapelig vite hva det er. De biologiske DNA-teoriene gjelder for liv pluss materie, og alle forsøk på å få materie til å skape liv har så langt slått feil.

«Jeg husker at prosjektet antok fast form i sinnet mitt da jeg fant ut at de psykologi- og filosofikursene som ble undervist, var utilstrekkelige for den forskningsoppgaven jeg hadde i sinne ...»

Denne fellesnevneren for alle interesser, for alle forsøk på å beskytte, for alt «vitenskapelig utbytte», hadde ikke blitt studert og hadde ikke noe navn som var forbundet med noen logisk begrunnelse som førte til en ren og forutsigbar identifisering eller resultat. Bergsons «élan vital» og andre filosofiske gjetninger stemte ikke overens med det vi i dette århundret anser som velordnet, kontrollert vitenskapelig metodologi. Antagelser og autoritet er et dårlig fundament å basere alle forutsigelser på.

Fordi det ikke fantes noe virkelig navn som omfattet selve studiet, var det selvfølgelig umulig å ta timer i det. Det kunne ikke ha svarene sine i kjente områder, ettersom det selv var ukjent, ikke bare med hensyn til dets identitet, men også dets kjennetegn.

Jeg tok den matematikken og fysikken som ble tilbudt på et universitet. Men jeg ble så stoppet, hovedsakelig på grunn av mangelen på ytterligere akademiske emner å studere. Jeg husker at prosjektet antok fast form i tankene mine da jeg fant ut at de psykologi- og filosofikursene som ble undervist, var utilstrekkelige for den forskningsoppgaven jeg hadde i sinne, fordi jeg ikke i noen av dem kunne finne noen studenter eller professorer som hadde studert moderne matematikk eller fysikk, eller som brukte det jeg hadde blitt opplært til å anse som vitenskapelig metodologi, og som så langt jeg kunne finne, innrømmet feilene i logikk (matematikk) som jeg fant i dem. I sin egen velordnede verden ville naturvitenskapsmannen ikke tro den forvirringen som eksisterte i humaniora.

Så jeg dro ut på en ekspedisjon og begynte å studere Liv. Primitive kulturer så ut som et godt sted å begynne.

Aldri før har noen moderne forsker stått overfor så mange motstridende data eller emner og så få resultater blant dem.

Og likevel ville naturvitenskapenes sprint i det siste århundret – som selv da økte i tempo – opplagt overstige det som var kjent som humaniora og til og med overvelde den. Og det har vist seg å stemme.

Tynget av forskningen under førkrigstidens totale mangel på forskningsstøtte og -midler, måtte jeg finne en løsning på økonomien i det hele. Jeg gjorde det hovedsakelig ved å skrive og gjennom filmer, og klarte meg veldig godt med det, i hvert fall godt nok til å finansiere det jeg ellers holdt på med.

Jeg skrev en bok på slutten av 1930-tallet, etter et gjennombrudd i emnet, men boken ble aldri utgitt.

Til slutt hadde jeg gått tilbake gjennom alle speillabyrintene og den rene og skjære tåken i humaniora og arbeidet med cytologi. Jeg måtte studere emnet i de korte øyeblikkene som var igjen i et liv med overarbeid og mye stress. Jeg fant noen ledetråder til cellulær hukommelse og evnen til å erindre, og fremsatte og oppgav som umulig en teori som du stadig finner rundt omkring, om hukommelseslagring i molekyler.

Rykter om boken og noen artikler brakte meg i Russlands søkelys (via Amtorg), og de gav meg et forskningstilbud. Da det uheldigvis avhang av å dra til Russland (noe som stadig var på moten), og krevde et system fra meg til å måle arbeidspotensialet til arbeiderne der, ble jeg nødt til å avslå. Dette var heldig, ettersom året var 1939.

Ideologiske betraktninger og krav om bedre kontroll av mennesker eller folks underdanighet, var ikke del av min arbeidsplan.