Hva er storhet?
av L. Ron Hubbard

Konflikt eller toleranse, samarbeid eller splid, kjærlighet eller hat, dette er spørsmål som angår både dagliglivet og internasjonale forhold. I denne artikkelen fra våren 1966 tar L. Ron Hubbard for seg spørsmålet: Når man utsettes for hat, hva er da løsningen på ens egen lykke?

Den vanskeligste oppgave man kan ha, er å fortsette å elske sine medmennesker til tross for alle grunnene til ikke å gjøre det.

Og det sanne tegn på mental sunnhet og storhet er å fortsette å gjøre det.

For den som kan oppnå dette, finnes det håp i overflod.

For dem som ikke kan, finnes det kun sorg, hat og fortvilelse. Og dette er ikke tingene som storhet – eller mental sunnhet eller lykke er lagd av.

En grunnleggende felle er å gi etter for invitasjoner til å hate.

Det finnes dem som utvelger en til sin bøddel. Av hensyn til andres sikkerhet er det av og til nødvendig å handle. Men det er ikke nødvendig å hate dem i tillegg.

«Sann storhet bare nekter å forandre seg når den stilles overfor dårlige handlinger mot en – og en virkelig stor person elsker sine medmennesker fordi han forstår dem.»

Å gjøre ens oppgave uten å bli rasende på andre som søker å hindre en, er et tegn på storhet – og mental sunnhet. Og bare da kan man være lykkelig.

Søken etter å oppnå enhver enkelt ønskelig kvalitet i livet er en edel ting. Den vanskeligste – og mest nødvendige – å oppnå er å elske sine medmennesker til tross for alle invitasjoner til å gjøre noe annet.

Hvis det finnes noen helgenaktig kvalitet, så er det ikke å tilgi. «Tilgivelse» bekrefter handlingens dårlighet. Det finnes ingen grunn til å akseptere den. Videre er man nødt til å stemple handlingen som dårlig for å tilgi den. «Tilgivelse» er en handling på et mye lavere nivå, og er temmelig dømmesykt.

Sann storhet bare nekter å forandre seg når den stilles overfor dårlige handlinger mot en – og en virkelig stor person elsker sine medmennesker fordi han forstår dem.

Når alt kommer til alt, er de alle i den samme fellen. Noen er fullstendig ubevisste om den, noen er blitt gale av den, noen handler som dem som forrådte dem. Men alle, alle er i den samme fellen – generalene, gatefeierne, presidentene, de sinnssyke. De handler på den måten de gjør fordi de alle er gjenstand for det samme grusomme presset fra dette universet.

Noen av oss er gjenstand for det presset og fortsetter likevel å gjøre jobbene våre. Andre har for lengst bukket under, og raser og torturerer og spankulerer omkring som de forrykte sjeler de er.

Vi kan i det minste forstå det ene faktum at storhet ikke stammer fra brutale kriger eller det å være kjent. Den stammer fra å være tro mot sin egen anstendighet, fra å fortsette å hjelpe andre uansett hva de gjør eller tenker eller sier, og til tross for alle brutale handlinger mot en, å være standhaftig uten å forandre sin grunnleggende holdning overfor Mennesket.

I denne grad avhenger virkelig storhet av total visdom. De handler som de gjør fordi de er hva de er – fangede vesener knust under en uutholdelig byrde. Og hvis de er blitt gale på grunn av det og beordrer ødeleggelsen av hele nasjoner på grunn av feil i forklaringer, så kan man fortsatt forstå hvorfor, og også forstå omfanget av deres galskap. Hvorfor skulle man forandre seg og begynne å hate bare fordi andre har mistet seg selv, og deres egne skjebner er for grusomme til at de kan se dem i øynene?

Rettferdighet, barmhjertighet, tilgivelse, alt er uvesentlig sammenlignet med evnen til ikke å forandre seg på grunn av provokasjon eller krav om å gjøre det.

Man må handle, man må bevare orden og anstendighet. Men man trenger ikke å hate eller søke hevn.

Det er sant at individer er skrøpelige og begår urett. Mennesket er grunnleggende sett godt, men Mennesket kan handle dårlig.

Det handler kun dårlig når de handlingene det gjør, for å skape orden og for andres sikkerhet, blir gjort med hat. Eller når dets disiplinærtiltak kun er basert på trygghet for det selv uten hensyn til alle andre, eller verre, når det kun handler ut fra en smak for grusomhet.

Det er en sinnssyk handling ikke å bevare noen orden. Man trenger bare å se på eiendelene og omgivelsene til en sinnssyk for å innse dette. De dyktige holder god orden.

Når grusomhet i disiplinens navn dominerer en rase, har denne rasen blitt opplært til å hate. Og denne rasen er fortapt.

Den virkelige leksen er å lære å elske.

Den som vil vandre uskadd gjennom sine dager, må lære dette – bruk aldri hva som er gjort mot en som grunnlag for hat. Ønsk aldri hevn.

Det krever ekte styrke å elske Mennesket. Og å elske det til tross for alle invitasjoner til å gjøre noe annet, alle provokasjoner og alle grunner til at man ikke skulle gjøre det.

Lykke og styrke varer kun i fravær av hat. Bare det å hate er veien til katastrofe. Å elske er veien til styrke. Å elske til tross for alt er storhetens hemmelighet. Og det kan meget vel være den største hemmeligheten i dette universet.